Reidar Salvesen har mønstret på en Privilege 435 i Colon og er på vei til denne siden av Atlanteren. Han mailer sine opplevelser for å mate våre drømmer. Denne artikelen er første del: fra Colon (Panama) til Columbia

For droye 6000 kan du sette deg pa et fly og komme deg til Panama. Er du heldig, slik som jeg, venter en katamaran (Privelege 435) med hyggelige folk om bord pa deg og eventyret kan begynne: Krokodiller som svommer rundt i marinaen, pantere som spiser bikkjene til eiere som ikke passer godt nok pa, palmeoyer befolket med vennlige indianere med gullring i nesa og en gjennomsnittshoyde pa 160, apekatter som broler som floytene pa gamle damplokomitiv og stjeler maten din, delfiner og hvaler.

Samtidig er dette bandittland. Vi startet reisen fra Colon, ved innlopet til Panamakanalen fra ost. Colon preges delvis av slum og apati og folk blir skutt daglig. I noen omrader holder taxisjaforen deg fast hvis du prover a ga ut av bilen. Heldigvis er ikke alt bare elendighet. Mange er hjelpsomme og vennlige og det er en herlig blanding av forskjellige typer mennesker i gatene.

De storste bandittene bor imidlertid helt andre steder, og vi er blant dem, vi fra den rike vestlige verden. Fra Colon er det en dags seilas til San Blas oyene, eller som indianerne som bor der kaller landet sitt, Kuna Yala. De liker ikke navnet San Blas for det vitner om de spanske inntrengerne. Og siden inntrengerne kom har kunaindianernes liv vart preget av vanskeligheter helt fram til en mer fredelig periode i nyere tid. Men na er problemene igjen blitt merkbare. Mange av indianerne bor pa oyer langt ute i havet og havet er i ferd med a grave dem ut fordi vannet stiger. Palmer som ligger veltet utover i vannet er synlige tegn pa hva som holder pa a skje. Eric Bauhaus, som har laget en utmerket bok, The Panama Cruising Guide, skriver at for hver oppdatering han gjor, ma han slette oyer av kartet. Derfor: Skal du oppleve palmoyer bor du kanskje dra snart, mange av dem forsvinner etter hvert for godt. Ikke bare forsvinner oyene, men ogsa en av de mest unike kulturer knyttet til slike oyer, der kokosnotter utgjor hovednaringen, forsvinner ogsa.

Fra Kuna Yala er det litt over et dogns seilas over til Colombia der vi ligger na, i Cartagena, en by med blanding av skyskrapere og gamle festningsverk fra den tiden sjorovere herjet disse farvannene. Etter a ha ordnet alt som alltid ikke er ordnet (noen som kjenner seg igjen????????) setter vi snart kurs for Jamaica og derfra videre til Cuba der vi blir en stund for a royke store sigarer, drikke rom og hoere pa fet musikk. Deretter prover vi (i hvert fall er det strategien forelopig) a komme oss ostover for vi tar det lange spranget over Atlanteren. Vi holder oss forholdvis langt syd pa overfarten og folger noye med pa varmeldingen. Atlanteren er ingen spok, bortsett fra for dem som seiler den riktige veien, dvs. lenger syd i passaten og med kurs vestover. En jeg snakket med hadde ikke justert seilene pa fjorten dager under overfarten.

Ellers: Lystbatomradet her er preget av seilere, noen med sakalt broget fortid. Noen har nok havnet her nede fordi hjemlandet er blitt for trangt.

Sa vidt jeg forstar er Colombia blitt tryggere, men det er mange omrader en bor unnga her likevel. Venezuela er kanskje blitt verre, et par vi traff opplevde at en venn i nabobaten ble skutt av ranere. – Never more Venezuela – var deres oppfatning, en oppfatning som de fleste seilerne her ser ut til a dele. Synd, for de samme seilerne sier at Venezuela er et flott land som de seilte mye i for.

Reidar Salvesen