Reidar Salvesen har mønstret på en Privilege 435 i Colon og er på vei til denne siden av Atlanteren. Han mailer sine opplevelser for å mate våre drømmer. Denne artikelen er andre del: fra Columbia til Cuba.

Vi ligger trygt ved kai pa Cuba, i et vakkert omrade litt utenfor Cubas nest storste by, Santiego de Cuba. Innsjekkingen var et eventyr for en tidligere byrakrat som meg selv. Jeg har holdt noen kurs i saksbehandling og publikumsbehandling, men dette tar kaka. Tenkte jeg skulle ta med meg noen erfaringer hjem og lage ny kurspakke og selge til Den Norske Stat. For hva med dette: Statlige senoras og senoritas som kommer om bord med bunker av papir som skal fylles ut, samtidig som de ser det som dagens største begivenhet å (heisann, oppdaget nettopp at denne pc-en har æøå) kunne flørte med skipperen, mate babyen hans og avslutte det hele med rytmeinstrumenter, sang og dans. Dessverre var det også noen som hadde misforstått jobben sin og trampet om bord med store støvler, tråkket på lukene og rev ut klær og sengetøy.

Sjefen deres ba om unnskyldning etterpå for han har nok skjønt at skal Cubanerne få noen fler til å komme hit, så er nok den vanlige Cubanske gjestfriheten tingen. Dårlig oppførsel ryktes fort og kommer ingen, er de statlige investeringene i marinaen temmelig bortkastede penger. Han var forresten ganske god i norsk før han forlot skuta for jeg lærte ham æ, ø og å, samtidig som spansken min tok et oppsving idet jeg med hans hjelp fikk forklart at jeg har både barn og barnebarn.

Selv om vi har noe å lære av de mest sjarmerende byråkratenes væremåte er det ganske fantastisk å se hvor stivnet hele systemet er. For å sjekke inn en 44 fots seilbåt var sikkert 20 personer involvert, noen i flere timer.

Jamaica åpenbarte seg for oss etter drøye tre dags seilas fra Colombia. Vi var blitt advart av en amerikaner om å gå inn til marinaen der, men møtte bare smil, vennlighet og en travel liten by, Port Antonio på nordsiden. Lærdom: Bruk flere kilder for å skaffe deg kunnskap når du skal til et nytt sted.

Å gå utenfor marinaens inngjerdede område var å komme inn i en annen verden, preget av søppel, kloakklukt, eksos, rasta og store hvite smil i mørke fjes. Men midt i all støyen, eksosen og lukta har de ikke glemt hva glede er. De slår deg på skulderen og slår gjerne av en prat. En mann stoppet meg i mørket under en lyktestolpe fordi han syntes jeg så snill ut og vi hadde en lang, hyggelig prat. Ikke akkurat det du opplever på en kveldstur i vintermørket i gamle Norge.

Jamaica er vakker, grønn og frodig og importerer frukt og grønnsaker fra USA. Forstå det den som kan, men det har sikkert en lang forklaring. Øya har en blodig historie og de svarte gjorde flere ganger opprør mot de hvite. Resultatet av all uroen er at befolkningen stort sett består av etterkommere av slaver, de hvite orket ikke mer. Jamaica er et av de landene i verden der det bor flere fra landet utenfor landegrensene enn innenfor.

Det var ikke uten en viss forventning vi dro videre til Cuba fra Jamaica. Ingen kunne helt fortelle oss hvordan vi ville bli tatt i mot her når vi kom sjøveien, men som sagt det var stort sett over all forventning. Cubanere er kjent for sin vennlighet og hjelpsomhet, og mens jeg skriver dette er de andre i båten (jeg har magesjau) hjemme til middag hos en familie der vi først tilfeldig møtte en av dem.

(Tillegg etter at magesjauen har gitt seg: Hjemme hos familien hadde de slaktet en geit til ære for gjestene. Etter maten var det sang og dans i bakgården, der det var bl.a. både geiter, høner og kalkuner. Alle danset med så det ut til, og særlig bikkja hadde utpreget rytmesans.)

For en billig penge kommer du inn på klubber med fantastisk god musikk og med et publikum der noen skiller seg ut som dansere til terningkast 6. Selv stiller jeg ikke akkurat i den klassen, men fikk høre av en jeg danset med at min nordiske stil var fascinerende. Sånn kan de jo også sies......

Cuba er en øy med fantastiske muligheter for seiling. Øyer, rev og idylliske bukter som noen steder skjærer dypt inn. Her kan du oppleve stillheten i motsetning til hjemme i "miljøvernlandet Norge" der skjærgårdsjeeper, cabincruisere mm. raser av gårde uten respekt for den naturen vi alle er en liten, sårbar del av og som vi ikke bruker, men forbruker og der de såkalte offshoreracene foregår innaskjærs. Men skitt au (bokstavelig talt), vi kjøper oss bare noen nye klimakvoter så er samvittigheten renere enn naturen.

Cuba sliter selvsagt med sitt. For å holde i gang kraftproduskjonen brennes olje og det merkes. I de største byene er luftforurensing et alvorlig problem og selv om båten ligger mange kilometer fra byen har vi fått massevis av brune flekker på dekket etter nedfall. Cubanerne har fortsatt system med rasjoneringskort og bilene er som tatt ut av alle gutters våte drømmer fra 60-tallet. Da vi kjørte drosje hjem en kveld måtte jeg sitte og holde bakdøra oppe fordi bilen brant så mye olje at det var vondt å puste.

Farvel Panama med dine vakre øyer der Kuna Yala folket bor, og som snart synker i havet. Farvel Colombia med deres vakre hvite by mot havet og et folk som prøver å reise seg og er stolte av landet sitt. Farvel Jamaica med alle smilene og rytmene. Og går alt eller planen i morgen: Farvel Cuba med din annerledeshet. Da setter vi kursen østover og etter hvert nordover til Turks and Caicos, eller hvis vinden vil noe annet, til Den Dominikanske Republikk.

Reidar Salvesen