Reidar Salvesen har mønstret på en Privilege 435 i Colon og er på vei til denne siden av Atlanteren. Han mailer sine opplevelser for å mate våre drømmer. Denne artikelen er tredje del: fra Cuba til Turks and Caicos islands.

RAPPORT NR. 3 FRA DEN BAKVENDTE REISEN

Jeg er kommet til en ny verden, den vestlige verdens dekadente overflodssamfunn der vi kan kjøpe oss opplevelser av alle slag. Har vi et behov, kan vi som regel dekke det der og da, og vi blir gretne hvis vi må vente med behovstilfredsstillelsen. Med hav på alle kanter, ligger en sanddyne i Atlanteren. Jeg står i et supermarked på sanddynen, foran hyllene med snacks. De er 20 meter lange og 2 meter høye. Snacks i alle tenkelige fasonger og smaker for å tilfredsstille vårt sug etter noe nytt, noe annerledes. Vårt sug skapt av reklame som hamrer løs på våre sinn fra vi fødes inn i den forbrukerverdenen vi har skapt. Jeg ser på ansiktene, de er stort sett sammenbitte bak trillevognene. Smilene fra Kuna Yala, Colombia, Jamaica og Cuba er borte. Jeg går rundt hyllene. På den andre siden finner jeg katte- og hundematen. 18 meter langt, 2 meter høyt. Tettpakket. Rema 1000 blir som en fjert i forhold til utvalget i supermarkedet på denne øya. De har alt, til og med Jarlsbergost. Transport foregår i stor grad med fly. Den kyniske vil kanskje si at snart er øya borte, en forsvinning skapt av "etter-oss-kommer-syndfloden"-holdningen som er blitt den vestlige verdens levemåte og som bokstavelig talt vil skylle øyene bort i havet. Men innen den tid har en, i hvert fall her, rukket å bygge luksusboliger og –hoteller, og omskapt en vakker øy til områder med store sår og skilt med "private property – no trespassing"

Fra Cuba har vi hatt en humpete tur. Konstant motvind i flere døgn og med vindstyrker opp mot 50 knop i kastene. Ikke alle yoga-øvelsene jeg tar når jeg har nattevakt går like bra under slike forhold, særlig det å stå på hodet er vanskelig, selv i en katamaran. På veien passerte vi Guantanamobasen og tok oss inn i USA-farvann. Vi fortalte på VHF-en at vi hadde en baby ombord og ba om å få gå innenfor territorialgrensen. Først fikk vi ja, men etter hvert ombestemte de seg og sendte ut en patruljebåt spekket med maskingevær som eskorterte oss lenger ut til havs.

Etter å hvilt i le av den sørligste øya i Bahamasøygruppen kom vi hit til Turks and Caicos som er under britisk styre (dog med et visst selvstyre), et vakkert, sandfylt område med turkis vann. Stranda ligger en svømmetur unna. Det nærmeste vi kom ribba på julaften var en biff av svin som fikk nye ben å gå på sammen med passe mengder rødvin fra båtens rikholde vinkjeller som virker nærmest utømmelig.

Mange amerikanske turister finner veien hit og vi er blitt kjent med flere som leier hus på stranda vi ligger ved. Hyggelige, rause og gjestfrie mennesker som stort sett kommer fra samme klimatiske forhold som oss og som gleder seg over å kunne utsette snømåkingen til over nyttår. Som så mange ganger før i alt som har med båt å gjøre: Oppholdet preges av en viss venting på deler som har røket og som må erstattes.

Som så mange ganger før tar det også tre ganger så lang tid som transportøren har lovet. Men sånn er det å ha båt. Reparasjoner og venting på deler. I mellomtiden fylles dagene med småjobbing på båten, snorkling, småturer i området og besøk hos folk vi er blitt kjent med. En av dem er Bob, en trivelig bestefar, som i likhet med meg liker å sitte i skyggen under trærne når sola står på det høyeste. Bob var amerikansk soldat på slutten av 50-tallet, på en tid da spenningene mellom øst og vest var store. Sammen med mange andre unge soldater var han nærmest som en forsøkskanin å regne når de ble sendt ut til områder i ørkenen der USA prøvesprengte atombomber. 18 detonasjoner var han med på, den nærmeste mindre enn en mile unna. Hensikten var bl.a. å finne ut hvordan bombene virket på mennesker under ulike forhold og hvor raskt de kunne få helikoptere inn i området for å skyte eventuelle overlevende. Så vidt Bob kjenner til er alle hans kamerater fra den tiden døde av kreft.

Sammen sitter Bob og jeg og ser sola synke i havet. Livet er godt her i strandstolene til Bob og han lager meget gode vodca/tonics med masse is.

Siste: Vi reiser trolig videre grytidlig på nyttårsaften. Vi skal først over et stort innhav med dybder fra 1 – 3 meter, noe som kommer til å ta hele dagen fordi kartet ikke er nøyaktig og det stikker opp koraller mange steder. Målet er å nå en liten øy langt der ute som vi kan ankre i ly av før vi dra videre til Den Dominikanske Republikk.

Farvel Turks and Caicos med ditt overflods- og overforbrukssamfunn, din skjønnhet merket av stygge sår skapt av store maskiner. Farvel også alle dere hyggelige og gjestfrie mennesker vi har møtt på denne kontrastfylte øya.

Reidar Salvesen