Vi ligger for anker og sitter og ser innover mot Big Sand Cay, en ensom øy i et stort hav. BSC er ca 3 km. lang og har en vakker sandstrand på innsiden. På utsiden er det tre kilometer med søppeldynge. Plast, plast og atter plast. Lærer barna våre på skolen hvor lang tid det tar før plast brytes ned?
På land ligger klærne mine og solbrillene. Det er umulig å komme inn med jolla i disse brytende bølgene og skipperen underholder meg med historier om folk som har brukket ryggen når de har svømt i land under slike forhold. Likevel prøver vi, kjører jolla så langt inn vi synes er forsvarlig og jeg hopper i vannet med dykkermaske, svømmeføtter og et par plastposer surret sammen i en klump innenfor badebuksa. Der, der ser det ut til å være et lite opphold mellom de største bølgene. Jeg svømmer, når land og krabber som en verpesyk skilpadde oppover. Kjenner at neste bølge når meg igjen, passerer meg og prøver å rive meg bakover når den er på vei utover. Men skilpaddeteknikken fungerer. Jeg kjører hendene så dypt jeg kan ned i sanden og klorer meg fast og krabber hurtig videre når bølgen har trukket seg tilbake og er på tørt land før neste bølge slår inn på stranda. Inn i posene med klære, surre tau rundt og et langt kast utover. Deretter er det å komme seg uti, dykke under bølgene som bryter, plukke og posen og komme seg opp i jolla.
Lekse lært: La ikke klærne dine bli igjen på land når det er hav på alle kanter. Før du vet ordet av det øker bølgehøyden, også på le side av øya. Dette burde jeg ha visst. Hjemme på Nesodden har jeg mange ganger stått oppe i åssiden og sett ned på noen skjær og på bølgemønsteret som blir rundt dem. På stille dager er det ekstra godt synlig hva som skjer når bølger fra en båt treffer den ene siden av skjærene. Bølgene bøyes rundt og på baksiden går de motsatt vei og skyller inn over stranden. Det samme så jeg filmet en gang i Finnmark der jeg jobbet med en erstatningssak. På le side av Sørøya er det bygget en kraftig molo med en smal åpning. Når bølgene under en orkan nådde utsiden av øya, gikk de hele veien rundt og slo over moloen og skapte et ragnarokk som knuste flere båter på innsiden.
Hvorfor ble klærne liggende igjen på Big Sand Cay? Dagen før dro vi alle i land og studerte øya med sine mange spor etter skilpadder og øgler. Mens de andre dro tilbake til Enata, gikk jeg en lang tur langs vakre sandstrender, forbi klipper som var gravd ut av havet, kaktus, busker og gress. Bortsett fra kaktusene minnet vegetasjonen om høyfjellet hjemme der den krøp sammen i ly for vinden. Jeg fikk også fjellfølelse på de brede, lange og hvite sandstendene, lyset var like sterkt som i påsken hjemme. Turen var lang og de andre var ute med jolla da jeg kom tilbake. Derfor: Av med alle klær og legge på svøm i splittersen. Har sjelden følt meg så naken som da jeg oppdaget en svær baracuda som lå i skyggen under katamaranen. Dagen før hadde vi fått en del av av brødrene og søstrene på kroken og studert grove tenner i svære kjefter som tok agnet uten å nøle. Mitt agn hang vakkert ned der jeg svømte naken, og de siste metrene før jeg karret meg om bord var interessante. Ville den slå til? Etterpå erfarte vi at det var en særdeles bortskjemt baracuca. Vi prøvde å gi den restene av en fisk, men det interesserte den ikke. Derimot hadde den mer sans for et par biter sveitsisk sjokolade. Kanskje har den aner fra innlandet Sveits? Ikke vet jeg, men den minnet noe om en gjedde.
Skipperen benyttet selvsagt anledningen til å understreke at det fikk være grenser for hva en baracuda ville sette tenna i og at jeg som bestefar hadde gjort mitt, så om den likevel hadde slått til rundt mine edlere deler ville det ikke spilt noen rolle. Mitt syn på dette er selvsagt noe mer nyansert og kan f.eks. utlegges slik: Selv om en bil er godt brukt, vil den med godt stell kunne gi eieren glede i mange år til.
Dagen før vi ankom Big Sand Cay opplevde vi å sveve i verdensrommet. Hele dagen kjørte vi over et grunt hav, bare 2-4 meter dypt. Det var helt vindstille og vi kunne se fisk og detaljer på bunnen, og vinke til våre egne skygger der nede. Håper bildene viser noe av den magiske stemningen.
Seilasen fra Big Sand Cay til Den Dominikanske Republikk brakte oss inn i en ny verden der tingene har stått mer stille enn på Turks and Caicos med sin såkalte utvikling. For ytterligere å få oss i stemning om at her sto tiden mer stille, greide vi å kjøre opp på en sandbanke midt i mellom en mengde båter som lå for anker. Og der ble vi i ro for å vente på høyvann så vi kunne komme av igjen med stil. Slikt går selvsagt ikke upåaktet hen og de fleste vi traff på land etterpå hadde fått med seg grunnstøtingen der vi etterpå ble liggende på utstilling.
Selve innseilingen hadde gått greit, selv om vi ikke hadde detaljkart. Vi ankom sammen med morgensolen og noen fiskere kjørte foran og viste vei.
Mens vi ventet på høyvannet kom representantene fra ulike myndigheter om bord. Deres nærvær understrektet ytterligere at vi er kommet til et svært fattig land der en gjennomsnittlig månedslønn kan tilsvare omtrent kr. 1 500.- Den første gruppen byråkrater kom ut i en båt som opprinnelig var bygd i glassfiber, men som nå hadde fått et interessant supplement av nye deler, de fleste trolig funnet på dynga. At farkosten holdt seg flytende var et under, og at motoren gikk var et mirakel. Neste mann ut kom i en gummijolle som tilhørte en av de besøkende båtene. Hans departement hadde ikke råd til å utstyre ham med båt så i dette tilfellet fikk han skyss av en hyggelig australier.
Vi er nå i gang med å gjøre båten klar for å krysse Atlanteren. Den kvinnelige delen av mannskapet går i land, og vi mønstrer på en mann til slik at vi blir tre om bord. Vi regner med å dra herfra 13. eller 14 januar. Skipperen er mer optimist enn undertegnede angående hvor lang tid vi kommer til å bruke, la meg håpe at han får rett. Selv sikter jeg på å mønstre av på Madeira og fly hjem til kulda en gang i februar. Fra Madeira til Kanariøyene, der båten skal ha fast opphold, er det normalt "utforbakke", dvs. slør hele veien.
Reidar Salvesen