Vi har lagt solnedgangen bak oss og møter mørket på vår vei østover. Kjølvannet ser ut som det slår gnister – morild. Vi er over 1000 nautiske mil fra nærmeste land og har vært ute i 14 døgn. Dagene løper som perler på en snor og likner hverandre. Om natten går vi 2 timers vakter. 2 timer på, 4 timer av. 2 timer med stjernehimmel, stjerneskudd og et våkent øye i mørket og på AIS-en som varsler om større fartøyer i nærheten.

Tekstene på AIS-skjermen ser ikke ut til alltid å stemme med virkeligheten. "Galahad" ligger oppe i nordøst med en kurs på 511 grader og en fart på 101 knop. Trolig er de på vei til stjernene idet her på jorda operer vi kun med 360 grader, så 511 må være 360 pluss vinkelen ut fra kloden. Slik sett er kanskje ikke 101 knop så imponerende fart. Det kan telles på en hånd hvor mange fartøyer vi har møtt. Om dagen har vi følge av sjøfugl som må ha fløyet over 1000 nautiske mil over åpent hav. Nok en gang lar jeg meg imponere over skaperverket og dets evne til å produsere dyr med fantastiske egenskaper.

Innimellom klargjøringen av båten i Den Dominikanske Republikk rakk vi også å se oss om på øya Hispaniola som dette landet er en del av. Lanskapet er variert, grønt og vakkert, men flyter ikke over av gull og honning. Mange sliter nok med fattigdom og noen lever under elendige kår. Dette gjelder særlig gjestearbeidere fra nabolandet Haiti som jobber på sukkerplantasjene under forhold som mange vil si likner på slaveri.

Folk er vennlige og har god tid. Kollektiv transport finnes omtrent ikke, men mange steder er det biler som tar med 7 passasjerer. Første gang vi satte oss inn i en slik fikk vi oss en liten overraskelse. Bilen var omtrent som en middels norsk personbil med delte seter foran. På passasjersiden satt to forholdsvis velfødde personer klemt sammen. Etter kort tid stopper sjåføren og går ut. Inn stiger en person og setter seg i førersetet. Aha, ny sjåfør tenker vi. Men nei, sjåføren klemmer seg inn igjen på samme setet som den sist ankomne og ferden fortsetter. Det finnes også mopeder som tar med seg inntil to passasjerer. Jeg var temmelig øm i baken etter å ha sittet en halvtime på bagasjebrettet på vei til en fransk båtbygger som holdt til i jungelen. Sammen med 10 ansatte bygde han motorkatamaraner på 12-13 meter. Det skal vilje til for å hogge ned en tett jungel, overkomme byråkratiet, bygge en liten fabrikk, lære opp ansatte og skaffe alt som skal til for å drive et båtbyggeri. Fyren var frelst på flerskrogbåter og hadde en herlig trimaran liggende utenfor marinaen. Jeg spurte ham hva som var den største utfordringen med å bygge båter i jungelen. Svaret gledet meg fordi jeg ikke lenger følte meg alene i denne verdenen. De som kjenner meg godt vet at jeg er distre og ikke alltid helt nærværende. Han fortalte at hans største utfordring var nettopp ham selv, at han tankemessig ofte var langt borte fra det han holdt på med. Ikke akkurat det svaret jeg hadde ventet meg når han tidligere hadde fortalt om alle de andre hindringene han hadde møtt. Det er med andre ord håp for de fleste av oss.

Før avreise fikk vi en rundvask i noen fossefall. Først var det å svømme og klatre oppover et godt stykke i områder der vannet hadde gravd ut bratte renner og fall. Returen foregikk ved å sette seg i rennene, krysse armene foran på brystet og skli utfor kanten. Når vi traff vannflaten lenger ned var det som å bli lettere sentrifugert.

Myten om komforten i fleskrogbåter har absolutt slått til for vårt vedkommende. Vi har varme måltider hver dag, baker brød og nyter vårt beskjedne inntak av vin fra glass med stett. Været tillater at vi tar en daglig stopp for en dukkert. Etter at vi har passert 30 grader nord er det bare to badegjester igjen. Undertegnede har av hensyn til å bevare kroppstemperaturen på et behagelig nivå sluttet å bade i det etter hvert friske vannet, og har i stedet meldt seg som frivillig til å holde båten i ro mens de andre svømmer rundt på noen tusen meters dyp. Stemningen om bord er fortsatt god slik at det ikke har vært selv små antydninger til å la de badende bli liggende igjen i kjølvannet.

Etter 16 døgn på havet og ca en uke før landkjenning, blir vi truffet av en sterk byge. Vindstyrken når nesten 60 knop. Vi har tre rev i storseilet og en liten flik av et forseil. Når bygen treffer løper vi foran vinden for å avlaste riggen. Likevel ryker det ene undervantet og vi står i fare for at hele riggen går over bord. Heldigvis avtar vindstyrken noe og vi får etter hvert festet tre tau i masta for å stabilisere den. Første turen opp var som å få en omgang juling på grunn av bølger og mye slingring. Under slike forhold må en låse seg fast med bena rund masta for å kunne jobbe, og mine edlere deler var temmelig mørbanket etterpå. Jeg skal avstå fra å gjengi morsomme kommentarer fra resten av mannskapet angående temaet.

Seilingen videre foregikk med stadige blikk, og også tur, opp i masta for å sjekke at alt var i orden. Seilføringen var noe redusert i forhold til normalt og i perioder brukte vi den ene motoren. Den andre ville ikke starte på grunn av et ødelagt rele.

Det var en god følelse å se de første lysene på Las Palmas etter 22 døgn i sjøen. Siste døgn videre til Gran Canaria hadde vi vind på jevnt over 40 knop og vi ligger nå trygt i havn. Det er sendt ut stormvarsel og vinden uler i riggen. Heldigvis, den er fortsatt på plass.

Reidar Salvesen